Mat og barn

Prosjekt hjemmelaget mat går sin gang. Det blir fortsatt servert hjemmelaget mat fra bunnen hver dag i Huset på Planen.

Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive litt om mat og barn, fordi jeg tror mange tenker at barn betyr begrensninger på matfronten. Igjen vil jeg presisere at det er mine personlige betraktninger som legges for dagen. Jeg understreker dette fordi dere ikke på noen måte må forveksle min synsing over et tema, med faglige vurderinger.

I Huset på Planen bor det tre gutter i barneskolealder. Som de fleste søsken er de ganske forskjellige - og på enkelte områder skulle man ikke engang tro de var søsken. Ganske merkelig synes jeg, siden jeg innbiller meg at de er utsatt for den samme påvirkningen og oppdragelsen, samt at de garantert stammer fra det samme genetiske materialet.

Den yngste er altetende og han uttrykker stadig glede over nye smaker, enten det er spaghetti alla puttanesca eller marokkansk gryte. Yndlingspålegget hans er sardiner.

Nestemann er av den mer kresne sorten, og uttaler stadig at ting lukter "stink". Han flytter seg gjerne til et annet rom når førstnevnte spiser frokost med nevnte yndlingspålegg.

Den eldste har mer alderstradisjonelle smakspreferanser, og utbryter stadig med gråtkvalt stemme at han vil ha taco på fredagene - slik alle andre familier har. Det merkelige er likevel at yndlingsmiddagen hans er torskehode. (Noe jeg overlater til hans bestemor å tilberede.)

Utgangspunktet vårt er nokså spredt, med andre ord.

Det er én overordnet ting som praktiseres i Huset på Planen, nemlig at jeg ikke lager egen mat til de som "ikke liker". (I parentes bemerket et uttrykk som ikke er lov å bruke.) Imidlertid tvinger vi dem ikke til å spise. Jeg prøver å lage noen forskjellige retter til hvert måltid, litt kjøtt/fisk, kanskje med saus til, litt pasta, poteter, brød eller ris, og grønnsaker. Dermed er det alltid noe de kan spise. Dessuten forsøker jeg alltid å oppfordre dem til å smake, og ikke sjelden har de likt det de først trodde de ikke ville like. Noe jeg stadig vekk minner dem om etter det første utbruddet med "det liker jeg ikke" når jeg har annonsert hva som er til middag.

Dette er ikke særlig revolusjonerende. Antakeligvis praktiserer de fleste foreldre matsmakeseansene slik. Imidlertid har jeg kommet frem til en del måter å håndtere det faktum at det ikke er vår drøm å spise taco til middag hver fredag. Samtidig som jeg innser at guttene våre heller ikke har lyst på sushi når det endelig er helg.

Idag hadde vi for eksempel hjemmelagede fiskekaker. Servert med potetmos (som var rester fra gårsdagens middag), aïoli og en blanding av revne gulrøtter, løk og kapers som jeg hadde frest i pannen noen minutter. Ikke uventet ville minsten ha både løk og kapers, og ikke uventet rynket den mellomste på nesen av det samme. Løsningen i dag ble at det kun ble gulrøtter på den kresne. Men fiskekaker og potetmos måtte alle ha. For oss voksne ble middagen en smaksrik opplevelse med både aïoli og kapers. Andre ganger er det sausen de synes er for "sterk", og da slipper de å spise den.

Når jeg lager pizza, pleier jeg ofte å lage en pizza hvor guttene får velge fyll, og en som er litt mer spenstig for oss voksne. Resultatet er imidlertid at guttene oftere og oftere velger smaksrike spekepølser o.l. som pizzatopping, så det er sjelden noen typisk barnepizza på bordet. Bortsett fra når de insisterer på tacopizza, dersom vi har rester fra tacomåltid. Da står jeg gjerne over, jeg må innrømme det.

Og jeg spriter opp enkel retter med "voksenaktig" tilbehør. Parmesan på blomkålsuppen, basilikumpesto i tomatsuppen eller rikelig med saus fra melkekokt kylling.

Altså; i huset på Planen spiser alle stort sett det samme. Guttene får av og til velge mat, og oftere og oftere ser jeg at de foretrekker den maten vi voksne selv liker best. Tilbehør tilsettes etter alder og smakspreferanser. Da kan alle spise noe de liker.

Ellers har vi alltid utfordret dem til å smake nye ting, etter ideen om at desto tidligere de ble utsatt for smak, desto mer skulle de komme til å like. Dette stemmer så langt med to av dem, så det skal bli spennende å følge med i den videre utvikling.

Det siste, men absolutt ikke det minst viktige; Her i huset serveres ikke yndlingsmåltid hver eneste dag. Det går an å spise maten selvom det ikke er favoritten.

Her er apekattene mine. At en av dem har ødelagte armer er helt tilfeldig og ikke et uttrykk for konfliktnivået i huset vårt.



Eget bilde.